Solregn blogger…

På tirsdag var jeg hos tannlegen og trakk min siste visdomstann.
Når man trekker tenner får man selvfølgelig bedøvelse…jeg fikk til gangs.
Først en runde med vanlig bedøvelse i ei vanlig “tannlegesprøyte” Den virka ikke. Litt til, det virka heller ikke.
Så fikk jeg en annen type. Tannlegen kom med ei hestsprøyte med håndtak i stedet for den vanlige tynne lange sprøyta. Den så ut som en limpistol el. men ikke riktig så stor da
På sprøyta var det også noen gjenger, jeg tror det kanskje er for å skru på en slange eller noe.
Sammen med den store sprøyta brukte de den støvsugergreia.
Bedøvelsen smakte verre enn verst.
Omsider begynnte tanntrekkinga. Skyv, bryt, rugg og trekk.
Litt vondt gjorde det selv etter all denne bedøvlesen.
Jeg skvatt da det sa knak og tannlegen trodde det var pga at det gjorde vondt. Jeg sa at det går greit, og at det var knaket jeg skvatt av. Men jeg fikk mer bedøvelse likevel.
Plutselig var tanna ute
Ikke store tanna, men den hadde en krok som var litt gjenstridig.

En ting ble skikkelig bedøvd og det var halve tunga.
Taleproblemer?  Kanskje litt

Fredag 12.12 skulle jeg operere baken. Men like før jeg ble trilla ned til operasjonsstua fikk jeg vite at MR bildene viste at baken min har omtrent fiksa seg selv. Så før jeg ble bedøvd skulle jeg undersøkes for å se etter om det ble oerasjon eller ikke. Ikke særlig gøy å ligge på en operasjonsbenk og ikke vite hva som skal skje. Det merka visst de som var der også, så jeg fikk en ganske stor dose med noe beroligende stoff.

Etter at jeg ble trilla inn på rommet igjen ble jeg omtrent beordra til å sove, men det var umulig og dessuten ville jeg hjem, hadde ikke mer der å gjøre.

Jeg er ikke helt sikker på hvor bra jeg er selv om det ikke gjør vondt. Det er stadig vekk irritert og jeg har ikke lyst til å gå sånn resten av livet. Kanskje det gir seg etterhvert da, ettersom problemet har bedra seg…

Men uansett godt å kunne sitte

I går ble agraffene plukket ut av magen min. Det var på tide, de begynnte å irritere huden. Så nå sitter jeg her med et 17-18 cm langt nesten grodd sår. Det svir enda når jeg rører meg for mye eller feil og magen gjør fortsatt litt vondt. Men det går vel over en dag. Jeg tar ikke mer smertestillende enn et par Paracet om dag nå, og det er godt for andre deler av mageregionen har vært helt forderva av alle tabletter.

Nå har jeg bare vanllig doktortape over såret, det kan jeg bruke i flere måneder om jeg vil. Desto lengre bruk desto finere arr. Ikke at det gjør så mye hvordan det arret blir seende ut da, det ligger ikke på en sånn plass jeg viser fram til folk.

I natt våkna jeg flere ganger av at jeg stramma magemusklene og det gjorde drittvondt. Hvorfor jeg gjorde noe så dumt vet ikke jeg. Ikke er det bra heller for jeg skal ikke bruke dem av fare for arrbrokk. Forsiktig i våken tilstand, så skal jeg kanskje ødelegge mens jeg sover…blæh.

Jeg begynner å bli litt bekymra for at jeg får en ekkel hudpølse på magen, har fått en etter operasjonen. Den kommer vel sikkert av at magen min har vært større enn den skal være pga klumpene og for stor livmor. Håper magen blir normal igjen. Jeg vet ikke om det går å “tigge” seg til å få skjært vekk sånt gjennom det offentlige om den ikke blir normal.  Kan være at det er hovent enda også, pølsa er mindre enn den var til å begynne med.

Onsdag 17. 09 var det dagen for å operere magen. Jeg skulle møte på sykehuset kl. 07:15 om morgenen og det betydde at jeg måtte stå opp kl. 04:00 for å dusje og gjøre andre “hygieniske” tiltak. Det ble ikke mye søvn den natta, jeg sov ca 3 timer.

Det ble ca en times venting da vi kom til sykehuset. Jeg fikk til min store skrekk ei seng i korridoren, men det var heldigvis bare før operasjonen. De skulle ha et rom klart til etterpå. Klesskift på et bad. Jeg måtte ta på emg en lekker skjorte og morgenkåpe og fikk beskjed om å legge meg i senga. Legge meg i en gang, nei… Jeg satte meg i senga og dro dyna halveis over meg, samboeren satt på sengekanten. Jeg frøs som f… der jeg satt. En sykepleier kom med noen piller, paracet og vival. Det ble ikke noe i veien med humøret mitt etterhvert. Trøtt og snakka tull.

Så ble jeg trilla ned til operasjonsstua. Jeg satt i senga da også, hadde ikke særlig lyst til å legge meg ned. Når jeg kom ned fikk jeg vite at det skulle være med en haug studenter…morsomt. Så bars det inn i det skumle rommet og jeg måtte flytte meg over til slaktebenken. En student stakk en kanyle inni ene hånda mi, han fomla og strevde med det. Det gjorde vondt, men jeg lot som ingenting. Så var det en som skulle ha den andre hånda mi… Deretter fikk jeg en maske over trynet og noen spurte om jeg var trøtt. Nei, jeg var ikke trøtt Pust rolig…så var jeg visst borte.

Våkna av at noen røska i meg og sa navnet mitt. Jeg husker ikke hva jeg sa men snakka bare tull før jeg kom på hvor jeg var. Det de skar ut av meg sto i en kopp på en benk. Ikke noe fint syn. Jeg ble løfta over i en seng og trilla inn på overvåkninga. Der lå jeg helt til 18:00 på kvelden. Jeg hadde alt for lavt blodtrykk og den skjermen jeg var kobla til pep og blinka rødt noen ganger og gult noen ganger når bloddtrykket ble målt. Jeg sov og våkna, sov og våkna…hele dagen. Hørte pleierne tiske og hviske om blodtrykk og for lite urin noen ganger. Jeg fikk intravenøs i begge hender… Før de slapp meg ut derfra målte de blodprosenten fordi jeg så bleik ut. Jeg kunne ha sagt at det er helt normalt at jeg er bleik, men orka ikke bry meg.

Da jeg kom inn på rommet mitt fortsatte jeg å sovne og våkne… Utpå kvelden en gang da jeg våkna sto det en mann der. Jeg vet ikke om han hadde sagt noe for å vekke meg eller ikke. Det var en av kirurgene. Han babla om operasjonen og sa den var vellykket. De hadde fjernet 12 klumper. Jeg husker ikke alt han sa. Sovna fort da han hadde gått. Men noe særlig sammenhengende søvn ble det ikke den natta, det kom ofte noen og målte bloddtrykket mitt. For lavt… Jeg fikk beskjed om å røre på armer og bein, men det ble ikke så mange bevegelsene i mine våkne stunder.

Torsdag morgen ble jeg kvitt kateteret og kunne reise meg opp fra senga. Det var litt bal å komme seg opp men jeg ville ikke ha hjelp fra de 2 som sto der og venta på at jeg skulle bli svimmel. Men det ble jeg ikke da Om jeg ville ha frokost? Klart det, jeg som aldri spiser frokost til vanlig var sulten. Etterhvert ble jeg kvitt den flaska som tømte noe stoff inn i arma mi. Men den væskeposen ble bare bytta ut med en ny.

Sånn ca midt på dagen ble jeg jaget ut av senga igjen. Opp å gå en runde i korridorene. Få fart på blodtrykket… Etter den runden fikk jeg smertestillende i arma. Det var saker å bli i godt humør av, jeg ville ikke ligge i noen seng. Opp å hente kaffe. Pleierne lo av meg da jeg kom ut i gangen, glisende, rakrygga og drassende på dette stativet

Like etter at jeg hadde krabba opp i senga igjen kom det noen og spurte om jeg ville ha lunsj. Nei, det orka jeg ikke. Sovna… Ble vekt av blodtrykksmåling og tid for smertestillende… Så middag. Ikke noe galt med matlysta mi. Jeg åt mer enn de forventa.

Røyk fikk jeg etterhvert lyst på, men jeg hadde ikke lov til å gå ut og røyke. Samboeren kom om kvelden og jeg lurte han til å bli med ut. 2 trekker av en røyk var nok for meg. Ble helt utslått av den lille turen ut.

på fredag sov  jeg en del på formiddagen. På ettermiddagen kom min mor og søster på besøk. Jeg ble med dem ut en tur. Over gata til 7-11. Men jeg måtte gå tilbake før dem, verden gynget. Formen var bra igjen når de kom tilbake. Pizza i stedet for sykehusmat

Jeg fulgte dem ut da de dro og deretter la jeg meg og sov en stund. Ble vekt av ei som spurte om jeg vill ha kveldsmat. Det ville jeg… Jeg spurte henne om hun kunneplukke ut kanylene i hendene mine, var ei som skulle gjøre det tidligere på dagen men hun hadde vel glemt det. Etter at det var gjort spurte jeg om å få dusje, jeg følte meg som en gris etter bare kattvasking. Det fikk jeg Jeg fikk bare ikke ta i såret eller borti det med noe. Bandasjen kunne jeg rive av, fikk en ny etterpå.

Lørdag dro jeg hjem men jeg var litt nervøs for å dra hjem i går for jeg var trøttere enn på torsdag og verden gynget av ingenting. Jeg sa ikke noe, for jeg ville hjem.

Jeg er trøtt i dag også, men ingenting gynger.

I går var jeg på St. Olav for noen undersøkelser før operasjonen neste uke. Jeg tror ikke undersøkelser og snakk tok mer enn bortimot en time tilsammen. Men med all ventinga måtte jeg være på sykehuset i over 5 timer. En veldig lang og kjedelig dag.

Det som forundrer meg litt, om man skal la seg forundre over norsk helsevesen er hvor lite effektivt det er. Hun sykepleieren jeg hadde med å gjøre der sprang fra den ene til den andre innimellom blodtrykksmåling, blodprøvetaking og hun ble med inn til den ene legen. De må mange ganger ha slitsomme arbeidsdager når de må løpe sånn mellom den ene og den andre pasienten. Hva om hun kunne ha fått gjort seg ferdig med meg da jeg kom og deretter kunne ha fått konsentrert seg om den neste… Jeg tror ikke de setter opp noen faste tider hos legene for sånne undersøkelser, man blir vel putta mellom alle de andre som ikke har noen fast time. Det må da bli mye rot av dette.

På onsdag skal jeg møte opp på sykehuset kl. 7 om morgenen for å skrelles… Men når på dagen operasjonen blir var det ingen som visste. Er jeg riktig heldig må jeg vente i flere timer da også